Av Leif S. Rode
Høgsterettsadvokat Leif S. Rode var Georg Fjellbergs forsvarar.
Han skreiv denne prologen som han las opp under avdukinga av minnestøtta.
Fjellberg het han. Dobbelt opp!
Og tung og herdebred
av fjell og berg var smidd hans kropp
En nevenyttig slitets mann
og smed i Hjelmeland.
Hans hode skjøt seg frem forbi
de svære skuldres kraftparti
omtrent som hos en elg
hans neve var et veldig svelg
som din ble borte i.
Men i hans øyne var det helg
no’ trofast tillitsfullt og godt
no’ spørgende og barneblått –
som ikke ble forstått
For nå stod han som Bösewicht
for tysk Reichskriegsgeriecht.
I krigen var han selvsagt med,
men fikk snaut luktet krutt,
i Røldal møtte den beskjed
at krigen alt var slutt.
Men før de skiltes og dro hjem
og da kapteinen takket dem,
han ba dem ta med hvær især
sitt utstyr og gevær,
men, sa han, pass godt på pantet
så ingen andre fant det.
Syv rifler var med i reserve
de burde også hjem,
og smeden tok da på seg vervet
å frakte med seg dem.
Og for nå før de fór
å gjøre ryddig bord
to kasser med patroner slo
han til seg før han dro
I smien hjemme trengtes jo
hans hjelp en dag og to,
og selvsagt, før han tok på der,
han la bort kongens klær.
Men over kjeledressen blå
beholdt han hærens armbind på,
for ennå var han norsk soldat
om han var smed privat.
Han hastet på og fikk litt fort
det verste arbeid unnagjort,
og varsomt hentet han så frem
alt det han fikk med hjem
og som imens var lagt bort i en
mørkekrok i smien.
Han satte inn med parafin,
med olje stry og vaselin
med alt som jern og stål kan trenge
når det skal lagres lenge,
for alle ting skulle langt til fjells
før han kom hjem til kvelds.
Men kunne han, en simpel smed,
bli anbetrodd et hverv som det?
Og kan man gå slik budekspress
i vanlig kjeledress?
Et armbind bar han, men i dag
fikk helt han tone flagg.
Tvers over tunet stakk han inn
opp staburloftets trappetrinn.
Han kjente ingen vedtatt norm
for slike ferder, men
da smeden viste seg igjen,
da bar han – uniform.
Han hadde aldri lest en bok
om ridder i turnering,
men han sin dames farger tok:
en grågrønn jakke, lue, brok –
Mor Norges feltmundering!
Kan vel en sønnekjærlighet
bli vist med større verdighet
og mer bluferdighet!
Så var han klar –
og opp det bar
mot viddens tause sfærer.
Man skulle tro at fjellet opp
var åtte Kraggeværer
en fullgod bør, men med en stropp
han surret rundt, fikk han på topp
to kasser med ammunisjon
som ekstra vektrasjon
Langt vekk fra sti og alfarvei
han visste om en helle,
dit skulle han, dit slet han seg
et geitetråkk opp fjellet.
Var han en elg i daglig lag,
Var han det ennå mer i dag,
de strittende geværløp blir
et vilt og vuggende gevir,
en trolsk, fantastisk silhuet
mot himmelbrynet sett.
Var han på all ting budd?
Hvis en i veien kom,
var da en rifle klar til skudd?
Det vet vi intet om.
Mot barfrost ut på høsten kom
en tysk forordning om
at våpen som en måtte ha
ble å levere av.
I Hjelmeland langt innpå fjellet
der lå en gammel helle.
Om det som under den var lagt
stod vidden selv på tempelvakt,
og intet ord ble sagt.
I bygden essen i en smie
slang veldig slagskygge mot veggen
en seks fots kar som svingte sleggen,
men ellers fantes ingen kilder
til gjenskinn eller skyggebilder.
En haug med gammel pakningsstrie
helt bakerst inni mørkehiet
lå tom – og kunne tie.
Så gikk et år – da kom en rift
i smiens taushetsslør,
angiveriets råtne gift
fant vei til smedens dør,
og nå stod han som sagt for retten.
Det blinket ordenstegn av stål,
det svirret fremmed tungemål
og stiv og streng var etiketten.
Men rolig som om han var hjemme
lød smedens trygge stemme.
Stillferdig etter bondens skikk
beskrev han ordren som han fikk
og turen som han gikk.
At selve retten var betatt
er kanskje sterkt å si,
men ingen lyd fikk hugge i
før hans fortelling var forbi
og var blitt oversatt.
Da ønsket retten på det rene
om han bar all ting helt alene?
Den tvilte nok på slik en kraft
og ante vel ”Mittätterscaft”.
”Jau det var nok ei dugleg bør,
men eg hev bore tyngre før”,
og så kom guttesmilet:
”Du veit ein lyt da kvile!”.
Men brydde han seg ikke om
det våpenforbudet som kom?
”Det hadde inkje bod til meg,
eg åtte ingen våpen eg”.
”Nei, dei hev aldri vore mine,
dei var da Kaptein sine.
Eg hadde inga rett til, eg
å skikka Kapteins ting i veg,
for eg – det må De inkje gløyma
eg skulle berre gøyma.
Du fant at det var tillitssvikt
om ikke du var taus?
”Eg hadde svike helt mi plikt
og vorte ærelaus.
For Kapteins ordre, skøn eg ratt
Kan berre Kaptein taka att.
Og skulle våpni væra bragt
han måtte sjølv det sagt.
Men skulle ikke all ting siden
bli brukt mot tyskerne med tiden?
Et øyeblikk var smeden stum.
”Det lyt De spørja Kaptein um
Det vart kje rødd om slikt til meg
eg skulle berre gøyma eg”.
Men denne Kaptein lever han da?
”Hev aldri høyrd om noko annna”.
Du mener alså vi skal tro
at ikke klart du selv forstod
at nå for deg som over alt
de tyske ordre gjaldt!
Replikken hadde trusselpreg,
og stemmen var blitt hard.
”Eg står inkje i tenest hjå tysken eg”,
var smedens trygge svar.
Jeg skottet bort på rettens mann
og så på ham igjen.
En avgrunn skilte – fantes vel –
En mulighet for bro her?
Det var en stund som fjellet selv
var kommet inn og stod der.
Jeg lyttet til de enkle ord-
Hvor hadde jeg fra før hans spor?
Jo, de gikk østerut og nord-
han var Sverre Duvas norske bror!
helt ribbet riktignok han var
For våpen som Sven Duva bar.
Men som han holdt sin enevakt
mot fienden på sin bro
stod smeden der mot overmakt
fast plantet der han stod.
Og like envist pliktens tegn
blir lest i Finlands storskogsegn
og Norges Vestlandsstein:
En ordre står som den er sagt,
en bare har kommandomakt,
ta saken som du selv forstår den
og gå i døden for den.
Det er soldatens ABC,
en tysker burde verdsatt det.
Men ”Es ist kindish ganz und gar”,
var aktors bryske svar.
Og så ble forhørsvåpnet skrudd
til siste skarpe skudd:
Hvis tanken ikke var
å holde bakholdsstilling klar,
men bare den å gjemme det
best mulig bort fra fremmede,
så hvorfor ta og gjøre det
så fint i stand og smøre det?
Og hvorfor ikke spart seg selv
for slit i ur og fjell
og tatt det simpelthen som bøss
og slengt det rett til sjøs?
Da stirret stort den brave mann.
For smeden i fra Hjelmeland
var synd det mot den Helligånd
å ødsle bort verdier sånn.
De gilde våpen ødelagt!
Og jern og stål for mange penger!
Nå svarte ikke smeden lenger,
men uten at et ord ble sagt
var tanken lettvint nok å gjette:
”Nå reiser dommeren fra vettet”!
Forsvareren la vekt på det
at meget militært
fikk smeden knapt i livet lært,
men en ting fikk han med:
å lystre ordre som han fikk
til siste punkt og prikk.
Og så tok han litt opp den tråd
som aktor selv begynte på:
”Der Schmied sei kindisch? – Mag wohl sein,
doch Hohes Reichsgericht,
dann leuchtet es ja eben ein
er ist kein Bösewicht,
und Kinder – schiesst man nicht”!
Men så falt dommen – kort konsist
sa retten hva den fant bevist,
og her ble ingen nåde.
Som nærmest selvsagt dømte man
smeden i fra Hjelmeland
zum Tode.
Han stod som før, litt blek, men stø.
Sven Duva skulle atter dø,
men nå som norsk soldat.
Han stod der kjempestor og prektig,
så falt hans dom, helt stilt men vektig:
”Det her kan inkje væra rektig
Advokat”!
Litt sårt bedrøvet var hans blikk,
men fast hans håndtrykk da han gikk,
og rolig steg en sterk profil
i fengslets fangebil.
Vårt håp var ikke brutt,
vi håpet fem og tyve dager.
Da kom avisen – det var slutt!
For et ”ulovlig våpenlager”,
var smeden Fjellberg skutt.
Om hvordan slutten selv forløp
vet vi ennå lite,
men at han gikk og ikke krøp
det kan vi sikkert vite
og sjelden har en mann jeg sett
så trygg på å ha handlet rett.
Han hatet ikke – uten spor
av slikt han hørte prestens ord
og lyttet til andektig.
Til klarhet søkte han å nå,
men dommen ble ham like grå
og uten indre vekt i.
Så lenge som han kunne stå
og var sin tanke mektig,
nok stadig fremst i sinnet lå
den setning som han startet på:
”Det her er inkje rekti”!
Og sikkert har i øye stått
no’ spørgende og barneblått –
som ikke ble forstått.
